Velkommen til denne spesielle utstillingen av kunstfotograf Ronny Østnes. En utstilling som på en egenartet måte kan få deg til å kjenne igjen tiden av barndom. Blaff av tid og øyeblikk da kanskje ingenting hendte, men likevel var øyeblikket alt. Østnes er en genuin ildsjel i å skape fotografier som beveger, "det er det som gir meg mening i å holde på", forteller han. Han er utdannet i faget, prisbelønnet og har flere titalls store utstillinger bak seg. Som utstillingen Stortinget i Oslo rådhus, Swan Lake på Nationaltheatret i Oslo, og Kvinner av byen - 100 portretter i Grieghallen 2023. Østnes har også vært med å skape hele 7 bøker, blant annet med vår kjære og tidligere
Stavangerhumorist Per Inge Torkelsen. Utstillingen Barndomstid stilles også ut i Astrid Lindgrens museum i Sverige denne sommeren. I Astrid Lindgrens Näs i Vimmerby. Velkommen til åpning med musikk, Sonja Hebestreit og med ord fra kultursjef Anne Torill Stensberg og Ronny Østnes.
Å fotografere tid er umulig. Men følelsen av tid tror jeg kan skildres. Men hva er egentlig tid? Og hva er egentlig barndomstid? Jo, tid er kanskje det største vi har. Kanskje tenker vi at tiden har en så stor verdi fordi vi kan fylle den, med alt. At tiden er som en mulighet til å skape det livet vi ønsker oss aller mest. Men tenk om det er sånn, at tiden i seg selv er en verdi. For hva skjer om vi ikke fyller den opp? Om den bare får lov til å leve og være inni oss, Det er dette jeg har arbeidet med, bilder sett gjennom barn sine øyne. En utstilling av tilstander.
Når et barn kjenner på trygg egentid så vil det skapende rommet i barnet få lov til å vokse. Kanskje skjer dette når barnet venter det minst. Noen kunne tro at barnet kjeder seg, men i stedet sitter det kanskje der og blir venn med tiden og lar tankene leve og danse. Jeg kaller det for tilstander. Tilstander vi kan komme i når nesten ingenting hender, og blikket vårt hviles på en gren, eller ut av vinduet på en trikk gjennom byen. En tilstand som plutselig kan oppleves som en gave. Som rom i oss selv vi ikke visste om. Også blir tiden en venn. En trygg
venn. Men alle har det ikke sånn som barn, med den trygge egentiden. Da kan fantasien være en nødvendig flukt, og drømmen kan bli redningen. Der fantasien i barnet tar plassen til den hjelpen eller tryggheten barnet ikke har.
Så barndomstid, er det tiden vi har for å være barn? Eller er det tiden vi trenger for å bli voksen? For meg har kanskje den viktigste tiden i min barndom vært da det ikke skjedde så mye. Det er den tiden jeg husker sterkest. Tiden jeg fortsatt kan kjenne i kroppen. Da et tenkende blikk ble sittende fast i luften eller på noe. Og lys og skygge danset og blafret over netthinnen. Og lyd kunne bare fare som vind, som kom og forsvant. Det var som å oppleve tilstander.
Lykken må alltid komme innenfra, har Astrid Lindgren skrevet i en av sine dagbøker, jamfør forfatter Jens Andersen. Og jeg tror det er sånn,
at det alltid vil være våre tanker om det som skjer som gjør oss lykkelige. At vi gjennom våre tanker skaper våre liv.
Et barn som blir venn med tiden, som ikke er like redd sin kjedsomhet, eller stillhet, vil utvikles annerledes, tror jeg.
